fredag 6. desember 2013

Hvorfor skulle jeg tie om det?

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/320b0529f69a6b854f33e93ce2ff36e8e8d56ada

Noen er sikkert av den oppfatningen at dersom man har en psykisk lidelse eller flere...så bør man ikke snakke så høyt om det. Hvorfor ikke tenker jeg...og det har jeg alltid ment. Ser ingen grunn til å skamme meg over at jeg har mine lidelser....sosialangst, depresjoner, angst, PTSD, flashbacks osv....Det tok mange år før jeg fikk min diagnose, men da den var på plass falt mye annet på plass også:)
Jeg kan ikke unngå å legge merke til at nesten hver eneste gang jeg diskuterer et eller annet på nett f.eks og mine meninger går utenfor  * mannen i gata* sine...da er det fordi jeg har psykiske lidelser...Øhhh...hæææ? I enkeltes verden så er det altså slik at har man spesielle meninger så er man psykisk syk......Oiii....da er det flere psykisk syke enn man hadde trodd og visste om! Det er ikke annet enn direkte morsomt når folk trekker slike konklusjoner...Riktig god bedring til dem sier jeg:)
Men for all del; det har blitt mer åpenhet om psykiatri og bra er det. Men det er fortsatt langt igjen...Det er lettere for folk å akseptere en synlig sykdom enn en usynlig...være seg mentale lidelser eller fibromyalgi f.eks. Det blir litt sånn å tro på det man ser. * Jeg ser du har gips på armen, ergo...du har en lidelse*...Hvordan beviser man en usynlig sykdom/lidelse?
Psyken min har fått seg en skikkelig trøkk pga alt bråket med leieboern...Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det skulle ende med politi og alt annet. Det er bare nitrist. Å forklare hvorfor leieboern ble sagt opp har ikke vært noe problem i det hele tatt. For meg å snakke om min psyke...dèt koster meg fint lite. At andre har fordommer og trekker konklusjoner basert på antagelser er ikke mitt problem. Ei heller blir det mitt roblem når jeg møter fordømmelser...de bare viser at det er en lang vei å gå når det kommer til å akseptere at mentale lidelser er like vanlig som mavesår, forkjølelse eller en brukket arm.



Ønsker deg en riktig fin dag...ta godt vare på deg selv:)

6 kommentarer:

  1. Kjempebra innlegg vennen!

    Jeg synes det er kjempeflott at du står frem med at du sliter psykisk! Vi som ikke sliter psykisk har mye å lære av å lese eller høre de som sliter psykisk forteller om dette. Selv er jeg jo utdannet spes.ped, og vi lærte om forskjellige psykiske sykdommer, men en ting er å sitte å lese om det i en bok, noe annet er å høre det fra en person, for en psykisk lidelse er forskjellig fra person til person.

    Jeg reagerer kraftig på utspill særlig på blogg der bloggeier sitter og skriver at de som sliter psykisk må slutte å klage! Det provoserer meg og gjør meg forbanna. Det er mange som har stor terapi av å skrive, og ofte er det lettere å skrive enn å snakke. Ingen skal nekte noen å være åpne om sine psykiske problemer! Det sier faktisk kjempemasse om de som reagerer på det enn om de som er åpne om sine problemer! Hvor mye koster det ikke en person som sliter psykisk å være åpen om sine psykiske problemer på bloggen sin? Jeg tror de som reagerer på dette møter seg selv med et brak når de leser om at andre sliter psykisk! Selv beundrer jeg de som er åpne om sine psykiske lidelser, fordi jeg som person har kjempegodt å høre at livet ikke bestandig er rosenrødt!

    Selv har jeg jo kronisk betennelsesreumatimse, og den sykdommen er jo også usynlig. Jeg selv tør nesten ikke å skrive om det på bloggen min, for jeg fikk en stygg kommentar på bloggen min jeg hadde på blogg.no (fra den personen du vet). Etter dette kvier jeg meg for å skrive for mye om dette. Jeg husker jeg skrev om betennelsesreumatismen min, men da kom det et motinnlegg om at folk med reumatisme måtte slutte å sutre og klage!

    Huff ja! Jeg har tenkt masse på deg vennen min, og jeg skjønner at det tærer på din psyke med leieboeren fra helvete!

    Jeg har aldri møtt deg, men slik jeg kjenner deg fra facebook og blogg er du ei kjempeflott dame, med et stort hjerte. Du har omsorg for mennesker rundt deg, og du hater urettferdighet! I tillegg er du ærlig, og ikke minst du har en kjempeherlig humor :) Det mener jeg vennen min <3

    Ønsker deg en kjempefin fredag, og ei kjempefin og god helg :)

    Stor klem fra Toril

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei vennen:)) Tusen takk for super kommentar!! At enkelte ikke tåler andres ærlighet om egen helse...det blir for dumt. Har i det siste sett denne personen selv skrive om sine lidelser på en *klagende* måte....Noen bør seriøst kjøpe seg et større speil ikke sant...hihihii:)) Å skrive om sine plager side opp og side ned, 3 ganger om dagen...det kan bli for mye og jeg tror ikke det er sunt heller å konstant terpe på de negative tingene...men det er min mening. Men forstår at det for mange er god terapi å skrive om psyken eller helsen generellt.Og orker man ikke å lese det så er det bare å styre unna...Det er noe med å forstå at andre har behov for å få ting ut...ofte:) Syns du skriver svært lite om dine plager jeg vennen...veldig lite!! At X legger igjen sure kommentarer sier jo alt om vedkommende og riktig god bedring til den personen:)) Det er noe helt annet å møte en person med en gitt lidelse kontra å lese om den lidelsen...For som du sier; lidelsen varierer fra person til person og man takler den på veldig forskjellige måter..Men jeg gleder meg til å møte deg vennen:)) Når ting har fått roet seg og jeg er tilbake i Drammen, se ikke bort ifra at jeg slenger meg på et fly for å besøke deg...det hadde vært utrolig gøy:)) Stoor klem til deg verdens beste...ha en super helg og ta godt vare på deg selv:)) ..<3

      Slett
  2. Kjedelig å være A4. Noen (de fleste) passer jo inn der, det er nok de som helst ikke vil skille seg ut som føler det er vanskelig å snakke om de mentale lidelsene sine og helst mannfolk, for mannfolk har jo ikke nerver og kvinnfolk har jo bare pms... Jeg har i vonde perioder med fibro'n slitt når det ikke er noen steder å sitte og jeg må stå og vente på min tur med kølapp hos apoteket, for eksempel. Det er veldig vanskelig å spørre en frisk kropp som sitter om jeg ikke kan få plassen i stedet... Skjulte lidelser, de er egentlig verre enn en brukket arm.

    SvarSlett
    Svar
    1. ..og der har vi også en av mine gale venner...herlig:)) Vet altfor godt hva du snakker om...menn har et følelsesregister fra A-B..på en god dag og damer er bare overhormonelle kjerringer..Nå skal det sies at min elskede har blitt veldig flink til å snakke om følelsene sine...applaus for Sjefen:)) Ja ikke sant det er vanskelig? Det er aberet med de usynlige sykdommene...at man tas ikke seriøst i en del sammenhenger...*jammen du ser da godt ut*...Vil du se innsiden min istedet kanskje??..fristende å svare slik men vi har da et snev av dannelse et eller annet sted....Men AMEN til den siste setningen...de skjulte lidelsene er verre enn de synlige...

      Slett
  3. Når sjelen har fått flenger av livets skarpe kanter er det en tilleggsbelastning å måtte forsvare og forklare.. Det er ille nok at mennesker som har en kronisk somatisk lidelse/tilstand blir mistenkeliggjort,anklaget og "etterforsket i alle sømmer"..Når det så kommer til psykiske plager og sykdommer er vi over i en svært uoversiktigelig divisjon for å si det forsiktig!
    Diagnosen/epikrisen "kommer først gjennom døra" og legger altfor ofte enda flere misforståtte argumenter i kurven.. At en bakgrunnsbeskrivelse er til nytte for hjelpere er det ingen tvil om,men den kommer skrevet på papir (!) og om man ikke er våken nok hender det at den havner i veien for forståelsen av at denne diagnosen "sitter fast" i et helt menneske... og ikke at mennesket "sitter fast" i dagnosen.. Det er faktisk en betydelig forskjell ute å går her!
    "Mennesker trenger mennesker..for lindring,mestring og helbredelse" Jeg liker så godt hva de ordene forteller. :)
    Sender med en klem til deg, og en koseklapp til Boss,så klart!

    SvarSlett
    Svar
    1. AMEN....Englesang og alt dertil:) Det er jo akkurat slik det er! Og jeg er ikke en diagnose i en kropp, jeg er en Diva med en diagnose...som har lært meg å leve med etiketten:) Noe av det første jeg oppdaget etter å ha flyttet var det du sier; mennesker trenger mennesker for lindring, mestring og helbredelse...Sjelden har jeg følt meg mer ensom og liten...jeg følte jeg ble borte...rett og slett! Og det er ikke bare bare å skulle bli kjent med nye mennesker og forteller hvorfor man er heltidskunstner/uføretrygdet:)....det er da man møter spørsmålene, de kritiske kommentarene osv osv...Men nå skal jeg hjem, til det trygge, forutsigbare og vante....Det trenger jeg for å ha det godt:)) Stoor klem i vinden og highfive fra Bossegutten:))

      Slett