This ain`t my day...

Jeg føler meg nummen..nærmest apatisk og likeglad i dag...Det er ikke helt min dag..eller periode? De siste dagene har vært fryktelig tunge å komme gjennom og jeg skammer meg for å si det...Fordi jeg har en venninne hvis samboer ble begravd i dag.....Det hun skal igjennom nå er jeg nok ikke i nærheten av å forstå engang...Derfor blir mine problemer ubetydelige i forhold til hennes...og derfor skammer jeg meg litt over å si at jeg ikke har det så bra på innsiden. Shame on me! Hvilken rett har jeg til å klage, jeg som egentlig har alt? Mitt problem er en fortid som har blitt en del av min personlighet...det finnes ingen piller eller vidunderkurer som kan fikse det. Dessverre. Den er der og jeg har lært meg å leve så godt jeg kan med flashbacks og tanker som spinner i hytt og pine. Noen dager har jeg ikke helt kontroll på verken tanker eller følelser som dukker opp når jeg minst forventer det. Og en kropp som er rimelig befengt med fibromyalgi og PTSD gjør sitt beste som en total reminder på alle mine traumer.
De fleste dagene er gode; jeg kjenner en glede over at jeg har klart meg såpass bra, mye kunne ha vært verre men samtidig er jeg veldig takknemlig over hvor jeg befinner meg idag. Andre dager har jeg lyst til å melde meg totalt ut av hele samfunnet. Hva slags nytte har samfunnet av en mottager av udugelighetslønn? Ingen..absolutt ingen! Jeg bidrar ikke med noe..rent bortsett fra noen skattekroner hver mnd. Hva slags liv er det? Er det verdt det? Følelsen av å ligge samfunnet til last og ikke kunne bidra med noe er tidvis ganske tung. For jeg jobbet nesten livet av meg inntil det smalt skikkelig...og da mener jeg *The big-bang*...!!
Tar jeg 2 steg tilbake og trekker pusten helt ned i magen så ser jeg nå at jeg gikk fra helvete til himmelen. Og spar meg for det dummeste uttrykket jeg vet om...*det er en mening med alt*....i helvete heller om det er!
Mitt bidrag til denne verden er at jeg er mamma til en tenåring som setter sin ære i å gjøre ting skikkelig og som er en Gentleman til fingerspissene. Han setter grenser for seg selv og lar ingen pille ham på nesen. Verden har bruk for slike mennesker...det er et bidrag jeg er stolt av å ha gitt verden...
Det er en ny og forhåpentligvis bedre dag i morgen...Optimistisk som jeg er håper og tror jeg det:)