Når man fra barnsben av er mer vant til å bli holdt nede enn å løftet opp er det vanskelig å ta imot og tro på komplimenter og fine ord. De gjør meg usikker, mistenksom, lykkelig, tvilende, spørrende...you name it! Det koker ned til at når selv ikke din egen mor kunne elske deg og løfte deg verbalt...hvordan kan da andre gjøre det? Mine emosjonelle skader kommer tydelig frem når jeg blir rost og satt pris på verbalt. Da vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg! Og tårene ligger veldig langt fremme...for at det er et dypt arr er det liten tvil om.
Selvfølgelig blir jeg veldig glad når jeg sånn som igår fikk denne hilsen på Facebook:
* Gratulerer så mye med dagen. Håper du får en strålende dag. Du er en rå inspirator og jeg digg, digg, digger deg. Stor klem <3 <3 <3..
Min reaksjon; Åh fy faen....det er det fineste noen har sagt til meg...Jeg ble helt varm i topplokket, før jeg begynte å skjelve....Så begynte jeg å hylgrine og ble helt satt ut og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg....Så begynner tankespinneriet; jammen hvorfor sier hun det? Jeg inspirere? På hvilken måte inspirerer jeg da?? Need I say more......
Mange vil nok si at * det er da bare å ta det til seg for folk sier ikke slik uten grunn*..Det er faktisk lettere sagt enn gjort! Skulle virkelig ønske at jeg klarte det å ta imot komplimenter på en bedre måte enn hva jeg gjør...Men jeg vet at det er et typisk norsk fenomen dette...Vi skal ikke tro at vi er noe osv osv. Du har sikkert opplevd at hvis du roser en venninne for kjolen eller gensern at hun møter deg med..*nei det er noe jeg fant i skapet....den er gammel*...Ikke morsomt å få et slikt tilsvar. Når folk roser meg takker jeg alltid og sier; Åh så hyggelig at du syns det...tusen takk skal du ha..Hvordan jeg har det inni meg er mitt problem og ikke noe jeg skal vise den som setter pris på meg verbalt eller skriftlig.
Jeg ønsker ikke noe annet enn å tro på deg som roser meg eller som sier de fine ordene til meg...det er bare det at jeg ikke har troen på meg selv....
Åååååå nå fosser tårene. Hvorfor sier jeg det - jo fordi din styrke og svakhet og erkjennelse av begge deler inspirerer meg. Du er sterk og svak på en gang og det på tross og på grunn av din tøffe barndom. Jeg kommer til å fortsette å si og å skrive sånne ting helt til du blir vant til det (og ennå lenger) fordi du fortjener det. Det at din mamma ikke elsket deg emosjonelt har ingenting med deg og alt med henne å gjøre. Du er vakker utenpå og inni - deal with it!!!!!!!!!!. Soulmates!!!!!!! <3 Stor klem vakreste!!!!!!!!!
SvarSlettWow....enda flere fine ord....nå sliter jeg altså:) Men takk for at du ikke gir opp og at du syns jeg fortjener å bli rost for den jeg er og hva jeg kan...Lykke:)) Stooor klem til deg vakreste:))
Slett