Når maten blir en fiende....

Jeg har slanket meg siden 1984.....Det er 30 år det! 30 år med fokus på å bli tynn..for enhver pris! Det begynte da jeg ble dumpet av min daværende kjæreste...1 uke før vi skulle feire 2 årsjubileum...Det er lite jeg husker fra dagene etter. Jeg må ha fått sjokk tror jeg for jeg så ikke at den kom i det hele tatt. En syk tanke om at hvis jeg bare ble tynn nok så tok han meg tilbake festet seg og jeg gjorde alt for at det skulle bli slik. Men det ble jo ikke sånn...Sånn det ble var at maten ble min verste fiende. Mat ble et nødvendig onde. Ikke hadde jeg matlyst, jeg var kvalm av sorg og det lille jeg fikk i meg kastet jeg opp igjen. Det kalles bulimi. Den befriende følelsen av å kvitte seg med maten ble en rus.....Også følelsen av å være ren...altså å ha forbrent det jeg spiste. Trening. Joggebølgen herjet og jeg hev meg på. Løp gatelangs i Oslo og har vel aldri sett bedre ut. 171 høy er jeg og veide da 54 kg på det laveste. Men jeg er kraftig bygd og vil aldri se radmager ut uansett...noe jeg vet nå. Det var ikke den ting jeg ikke var villig til å gjøre for å bli enda tynnere. Misbruk av vanndrivende tabletter og avføringspiller ødela nesten hele systemet. At jeg overlevde er ufattelig. Jeg har krøpet på alle 4 i smerter pga avføringstablettene....Var sikker på at jeg kom til å dø der og da. Lot jeg det stoppe meg? Åh neida.
Ambulansen hentet meg da jeg besvimte på et utested.....Dagene i forveien besto av tabletter, vann og tilsammen 2 skiver...som ble kastet opp...Min venninne og jeg satte oss ned og jeg tok en liten slurk av en øl....så besvimte jeg. Ble kjørt på legevakten og fikk beskjed om å spise..og thats it! Livet besto av å slanke seg....bli radmager og lykkelig. Ehh....nei. Jeg ble enda mer ulykkelig fordi jeg ikke ble så tynn som jeg ønsket. Selv på det laveste var jeg i mitt hode og i mitt speil altfor stor. Det er kanskje noe i det man sier....*man ser det man vil se*.....

Bildet er lånt fra Google

Maten er nå 30 år etter fortsatt en fiende. Men jeg har blitt venn med den....så god venn som man kan bli med det som er ens verste fiende. Tankene rundt vekt og str lurer i bakhodet, noe det alltid vil gjøre. Men jeg har akseptert at det er sånn. Og jeg spiser sunt fordi det er bra for meg. Men redselen for å bli stor er der. Jeg drømmer nå om å gå ned noen kilo. Jeg vet hvordan jeg skal gjøre det og hva som må til. Noe har jeg lært etter så mange år med spiseforstyrrelser....det gjenstår bare å lære meg at jeg er god nok slik jeg er uansett hva vekten viser. Jeg er ikke overvektig, så jeg trenger strengt talt ikke å gå ned disse kiloene. Men det handler om å føle seg vel og det faktum at klærne sitter penere på. Hva vekten viser betyr noe og de som sier at de ikke bryr seg om det mistenker jeg for å ikke fortelle hele sannheten..... Vekt er en jentegreie og de aller fleste jeg kjenner er opptatt av tallet på vekten.
Det er mange år siden jeg kastet opp sist og avføringstabletter er historie. Det samme med vanndrivende midler. Det er jeg veldig stolt av. Og jeg har lært å leve med disse tankene og la de forbli tanker.
Når jeg nå vil ned i vekt kommer jeg ikke til å nekte meg verken kaker, junkfood eller noe annet. Det handler om måtehold.
Noen tanker der på morningen, men jeg vet at mange sliter med slike tanker og derfor ville jeg dele.... 

Ønsker deg en fin uke...Ta godt vare på deg selv..:)